(Leses gjerne til tonene av Ole Paus sin sang Mitt Lille Land, sunget av Maria Mena)
Vi «lever i verdens beste land». Norge. Landet med det store hjertet. Landet som gir bort prosenter av oljeinntektene til såkalte «underutviklede» land.
Dette er også landet hvor omsorgen blir industrialisert. Hvor barn blir oppdratt i store fabrikker, mens foreldrene «må jobbe». Hvor foreldre ikke kan gå tur med ungene uten å ha mobilen plantet foran ansiktet, for «det kan jo hende at det har skjedd noe på Instagram» eller «det skjer så mye på jobben nå».
Og her kaster jeg stein i glasshus. Før jeg sa opp jobben i Aleris i 2018, jobbet jeg hele tiden. Enten det var på institusjon, som leder for brukerforeninger i psykisk helsevern, med Facebook-gruppen min «Spør en barnevernpedagog», eller annet.
Jeg er healer. Har vært det hele mitt liv, og ble nylig «godkjent healer» i forbundet mitt, NSH. Jeg er også «stillemunk», som datteren min Anna kaller det, og lever i sølibat. Jeg har gitt opp å snakke, noe som er ganske nytt og som presenterer en del interessante utfordringer. Det hjelper allikevel så lite. I et land hvor systemene er viktigere enn menneskelige behov, teller en stemme lite.
Vi lever i et nydelig land. Definitivt verdens beste. Men vi er i ferd med å ødelegge det for våre barn.
Det skremmer meg.
Vi har glemt samholdet og kjærligheten som ble så sterk for ni år siden. Så vakkert illustrert i «Mitt Lille Land» for ni år siden.
Jeg husker følelsen av å stå på Rådhusplassen. Gå i rosetog. Alle tårene. Alle klemmene. Jeg husker hvordan mennesker fra alle deler av den menneskelige regnbuen møtte hverandre, åpent, sammen i sorgen over et land som hadde mistet uskylden.
Jeg er nå ufør. Har fått halvert inntekten, men lånene mine er ikke halvert. De er heller fordoblet, for de fleste har gått til inkasso. Eller namsmannen. Om fire dager så tar Lindorff Inkasso bilen min, som jeg har betalt på siden 2016. Hvis jeg ikke betaler 25.000,- som jeg ikke har.
Som ufør så er jeg en snylter, en parasitt som fortjener omtrent halvparten av min tidligere inntekt. Som barnevernpedagog var jeg et produktivt medlem av samfunnet.
Så hva har jeg gjort i tiden som «ufør»?
Jeg startet med å være tre måneder i Sverige. En mann, tidligere medlem av min familie, viste seg å være det mest miserable mennesket jeg har møtt. Ettersom jeg har jobbet på institusjoner i 20+ år, så sier kanskje det noe. Forlatt av sine barn. Alvorlige symptomer på demens, cancer fatigue og ekstremt traumatisert tidligere Nordsjø-dykker.
Så jeg jobbet med ham. Så hvordan han sakte fikk tilbake styrken sin. Kognisjonen. Gleden over musikken – han deltok på en av låtene på det første albumet mitt da den ble spilt inn på 90-tallet. I dag har han fått tilbake kontakten med barna, fått seg en «god mann» (svensk for verge) men har det tøft økonomisk. Pensjonen for denne mannen, som både har tjent landet sitt i militæret (muligens som marinejeger – det er vanskelig å finne rullene så langt tilbake) og Nordsjø-dykker (som sannsynligvis burde få erstatning for skadene jobben påførte kroppen og sinnet hans) har blitt redusert som et resultat av alder.
Og så har jeg laget musikk (36 låter ute på Spotify osv, 275 på SoundCloud), fått 64.000 følgere på karaokeappen StarMaker, og kurert meg selv for skadene 27 års medisinering for bipolar lidelse har påført meg.
Samtidig så har jeg kjempet med systemet. Med NAV, spesielt.
En mann kjørte nettopp bort fra CircleK-stasjonen hvor jeg sitter. Jeg bor i bilen, og har gjort det siden september i fjor, så jeg er mye på bensinstasjoner. Har ikke fått innlagt toalett i bilen.
Han var sent i 80-årene. Hadde en rullestol-lignende sak, og sjekket alle søppelkassene for flasker og bokser. Han ble glad da jeg hentet noen flasker fra bilen, og ga ham litt penger i tillegg.
Minstepensjonist, sannsynligvis. Alle vet jo at det ikke er mulig å leve av minstepensjon alene.
Jeg har også møtt andre mennesker.
En mor som måtte gi opp omsorgen for sine to barn til barnevernet. Noe av grunnlaget var at hun hadde kompleks PTSS (også kjent som PTSD – posttraumatisk stress syndrom – en krigsdiagnose). De som ga henne diagnosen har i ettertid bedt om unnskyldning – det var sannsynligvis presset fra barneverntjenesten som gjorde at hun hadde symptomene. Jeg var hos dem i forkant av at hun fløy med det eldste barnet til en annen del av landet. For de som er interessert, har jeg skrevet et innlegg om saken. Se «Dagen da naboen sluttet å hilse».
Ei jente som måtte gi opp omsorgen til svigermor fordi hun hadde en diagnose som i realiteten ikke påvirket hennes omsorgsevne. Jeg forsøkte å komme i posisjon for å hjelpe, men det gikk ikke. Men vi hadde noen fine samtaler.
Mitt liv har vært tilbragt på det andre vil kalle skyggesiden. Blant de funksjonshemmede, de språkløse, de avhengige, de selvskadende, de umyndiggjorte. De som samfunnet har bestemt må medisineres, begrenses, segregeres.
Og selv om mitt lille land fremdeles er verdens beste, så har det gått feil vei.
Vi har gått fra omsorg og familiefølelse til et land hvor selvmordsstatistikken øker dramatisk.
Fra nestekjærlighet til et land hvor mammon råder.
Et land hvor «tro» og «religiøs ekstase» er sykdomstegn. Hvor livets mysterier skal analyseres og kvantifiseres. Hvor det vakre fellesskapet vi ser i afrikanske land, og en del andre kulturer, eroderes bort.
Nå skal jeg se om jeg kan få en innleggelse på psykiatrisk. For jeg hører ikke hjemme i deres samfunn. Dette er ikke min tid. Dette høyrevridde samfunnet, med vakre taler om «inkludering» og «likeverd».
Nei, det skal jeg ikke. Jeg har ikke tro på psykiatrien, heller. Ethvert system som tar utgangspunkt i «kjemiske ubalanser», «feil følelser» og zombie-dop er fundamentalt feil.
Den eneste diagnosen jeg tror på kan du lese om her: Surroundtherapy.
Jeg tror fremdeles på det gode i enkeltmennesker. Men godhet utøves sjelden i komité.
Ha en velsignet dag.