Tanker om «det gode barnevernet»

(c) Line Brekke

Mye er sagt om problemer med barnevernet.

Jeg vil starte med noen tanker rundt rutiner på et barnevernskontor; hvordan man kan legge opp en sak slik at både barn og foresatte blir ivaretatt. Dette vil innebære endringer i systemene internt på kontoret, men også på et overordnet, systemisk plan.

En ideell sak – slik jeg skulle ønske det var

Når en bekymringsmelding blir mottatt av barnevernet sender BV innkalling til møte til foreldrene. På møtet får foreldrene informasjon om deres rettigheter, de blir enige om hvor BV kan innhente informasjon, og foreldrene får en liste over uavhengige bisittere som kan bistå foreldrene – uten at det koster dem noe. Disse bisitterne er fagpersoner, primært barnevernspedagoger og sosionomer. De skal følge saken helt frem til en konklusjon blir trukket, og deres mandat er til enhver tid å sørge for at foreldrene forstår sine rettigheter og plikter, å sørge for at BV følger lover og regler, og å være med på alle møter som foreldrene ønsker de skal være med på. I tillegg kan de hjelpe til med å skaffe foreldrene behandling de selv ønsker ved å ta kontakt med rustjenesten, NAV, helsetjenesten osv.

Barnevernet bruker – etter aksept fra foreldrene – diktafon for å ta opp møtet. Referatet blir skrevet ut av BV-ets merkantilavdeling, og foreldrene får referatet for å godkjenne det, samtidig som de kan komme med utfyllende bemerkninger der det trengs. Dette skjer ved alle møter, og vil både trygge rettssikkerheten og minske belastningen på BV-ets saksbehandlere, som slipper å skrive referat.

BV innhenter informasjon. All info de får tilbake blir kopiert og sendt foreldrene. ”Interne arbeidsdokumenter” og notater blir ikke unntatt – foreldrene får også disse – en praksis lik den som eksisterer i helsevesenet.

BV holder en løpende dialog med melder (særlig hvis dette er en instans som barnehage/skole/helsesøster) for å følge med på utviklingen i løpet av undersøkelsesfasen.

BV møter barnet sammen med foreldrene – på et passende, gjerne nøytralt sted (hverken hjemme eller på kontoret) for å høre barnets sak. Dette skal skje uavhengig av barnets alder og utvikling, og er et krav. I følge Berit Skauges masteroppgave fra 2010 snakker ikke BV med barnet i 70 % av sakene. Avhengig av barnets alder og utvikling vil det bli tildelt en talsperson. Alle barn skal ha advokat.

BV innkaller til et samarbeidsmøte med foreldrene, og med andre relevante etater (i atferdssaker: PPT/BUP/skole; ellers NAV, BV-ets egen tiltaksavdeling osv.). I de tilfeller hvor familien har dårlig økonomi, skal barnevernet samarbeide med NAV for å finne løsninger.

BV, foreldrene og barnet (evt. talspersonen) blir sammen enige om en strategi fremover.

BV forplikter seg til å følge opp at tiltaket fungerer, og innkaller jevnlig til samarbeidsmøter.

Hvis det viser seg at omsorgsforholdene til barnet ikke er bekymringsverdig, avsluttes saken med et oppsummeringsmøte.

I saker som ender med omsorgsovertakelse følger en ekstern instans, for eksempel Familievernet, opp foreldrene for å kunne vurdere om tilbakeføring er mulig og ønskelig, og for å gi dem den hjelpen de trenger. Vi har kriseteam som hjelper foreldre ved ulykker og dødsfall; noe tilsvarende bør finnes for de som mister sine barn ved omsorgsovertakelse.

For å bedre mulighetene for tilbakeføring bør Fylkesnemnda instrueres om at den skal vurdere eksisterende praksis for samvær. Slik det er i dag, hvor det er utstrakt bruk av svært sjeldent samvær, kan det vanskelig sies at det bidrar til å øke sjansene for vellykkede tilbakeføringer. Bruk av slektsplassering bør også skje i større grad enn i dag.

 

Tilsyn

Fra 2000 og frem til i dag vet vi at 52 fosterbarn har blitt utsatt for overgrep. Hvor mange som vi ikke kjenner til, er usikkert. I Trondheim fant kommunerevisjonen at 14 av 16 fosterhjem manglet politiattest. Ikke alle enslige mindreårige asylsøkere har tilsynsførere, heller ikke alle fosterbarn.

Vi få på plass et system som trygger denne sårbare gruppen! Det må kreves at kommunene har innhentet vandelsattest før noen kan bli fosterforeldre, at PRIDE-kurs har blitt gjennomført, og at barna jevnlig blir fulgt opp av kompetente tilsynsførere.

 

Foreldreskolen

Jeg foreslår at alle foreldre får tilbud om å ta foreldreskolen rett etter fødsel. Denne tilbys på foreldrenes morsmål, og dekker alle aspekter ved å ha omsorg for barn. Ernæring, psykologi, oppdragelse, grensesetting, rettigheter i det offentlige osv. Opplæringen skal ta høyde for kulturelle forskjeller blant forskjellige etniske grupper.

Det skal ikke være noe straff for å la være å ta skolen, men god markedsføring som viser fordelene ved å ta den. Brosjyrer, videoer og lignende som deles ut på svangerskapskontroller og hos legen, og som forteller hvorfor det er lurt.

Selve kurset kan tenkes å være en kombinasjon av PRIDE og de evidensbaserte systemene som finnes (PMTO, MST, De Utrolige Årene) tilpasset til målgruppen. Meningen er ikke å tre en spesiell oppdragerstil ned over hodet på foreldre, men å gi dem kunnskap om hva vi per i dag vet om funksjonell oppdragelse.

 

Autorisasjon

FO, fagforeningen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere har i lang tid kjempet for en autorisasjonsordning for sine medlemmer. Dette må på plass.

 

Sakkyndige

Barnesakkyndig kommisjon, opprettet i 2010, skal gjennomføre en kvalitetskontroll av sakkyndige rapporter. Men er dette nok? En rekke sakkyndige har sin eneste inntekt fra barnevernet, andre har aldri hatt andre oppdragsgivere. Er det mulig for en sakkyndig å holde seg helt uavhengig når levebrødet hennes/hans avhenger av fortsatt oppdrag fra barnevernet? Jeg skulle ønske at vi kunne fått en pool med sakkyndige, hvor barnevernet kunne få en tilfeldig utvalgt person, og hvor barnevernet ikke hadde noe med avlønning å gjøre.

I tillegg trenger vi en reell klagemulighet som, i motsetning til Barnesakkyndig kommisjon, kan vurdere sannhetsgehalten i omstridte uttalelser.

 

Segregering av saker

Det er stor forskjell på barnevernssaker. De deles ofte inn i trumfkort- og gråsonesaker.

I trumfkortsaker foreligger det ofte straffbare forhold, så som misbruk, mishandling el. lignende. I gråsonesakene er det omsorgssvikt grunnet foreldrenes manglende evne til å gi adekvat omsorg som vanligvis er årsaken, og det er ikke lett å finne en enkel årsak; sakene blir dermed et puslespill hvor foreldrenes psykiske helse, økonomi, boforhold og manglende omsorgsevne trekkes inn.

Jeg foreslår at alle trumfkortsakene flyttes inn under politiet, hvor en avdeling som består av barnevernsfolk og politifolk jobber sammen. Da kan barnevernspedagogene trekke veksler på politiets etterforskningskompetanse, og omvendt kan politiet benytte seg av barnevernets kunnskap om barn.

Ettersom trumfkortsakene vanligvis involverer straffbare forhold, vil dette være en mer naturlig fordeling, samtidig som det vil gi bedre resultater for barna.

Gråsonesakene bør forbli hos barnevernstjenesten.

 

Akuttovertakelser

I følge Mons Oppedal ved HiOA brukes akuttovertakelser i stadig større grad. I disse sakene er det tilstrekkelig med signatur fra Fylkesnemndas leder for å hente barna, etterfulgt av senere full Fylkesnemndsbehandling.

Vi trenger akuttovertakelser. Men det tar tid fra barnet blir overtatt til nemndsbehandling, og dette er et problem. Det kan være traumatisk for barn å bli hentet av barnevern, ofte i samarbeid med politiet, og kjørt til fremmede.

Det bør stilles krav om prioritert nemndsbehandling av slike saker for å minske traumet. Der hvor barnevernet finner at det ikke er grunn til bekymring, skal barnet tilbakeføres like fort som det ble hentet – det mest effektive vil nok være om det er Fylkesnemdas leder som tar denne avgjørelsen, akkurat som det er ved selve akuttovertakelsen.

Det kunne kanskje vært på sin plass med en vurdering av Fylkesnemndas rolle i samfunnet vårt. Er det til barnas beste, eller ville de ha vært tjent med å gå inn i det ordinære rettssystemet? Kanskje heller en egen familiedomstol?

 

Fylkesnemnda

I vårt demokratiske samfunn er det vanlig at vi dømmes av våre likemenn. Slik er det ikke i Fylkesnemnda. Lederen er jurist, fagkyndig medlem er oftest psykolog, og det er bare ett legmedlem.

Å utvide Fylkesnemnda med to legmedlemmer til vil gi en mer demokratisk behandling.

Bakgrunn

For å gi litt bakgrunn for det jeg skriver over, har jeg tatt med noen utdrag hentet fra ”Barn og unge i fosterhjem – en kunnskapsstatus” av Elisabeth Backe-Hansen, Tine Egelund, Det Nationale Forskningscenter for Velfærd og Toril Havik (2010), som kan lastes ned fra http://www.nova.no/id/22972.0.

Min bekymring ligger i at det ikke går bedre med de plasserte barna, og vi vet lite om hva som får det til å gå bra. Vi vet også mye om at det er svært traumatisk å bli omsorgsovertatt, og at det er et stort traume for foreldrene og øvrig familie. Selvmordsraten blant barn tilknyttet tiltak var åtte ganger så stor som blant andre barn i følge Norsk Institutt for By og Regionsforskning (fra 1990-2002). 1391 foreldre i kontakt med BV tok sitt liv i samme periode.

Kunnskapsstatusen sier:

Tendensen er også klar for barn og unge som har vært plassert. Som unge voksne utgjør de en gruppe som er uforholdsmessig dårlig stilt sosialt, uansett hvilket ”utfallsmål” som studeres. De har oppnådd dårligere skoleprestasjoner og et lavere utdanningsnivå, de er oftere arbeidsløse, har dårligere økonomi og helse (både somatisk og psykiatrisk), flere sosiale problemer (misbruk, kriminalitet osv.), og de risikerer oftere å dø i ung alder.

Som nevnt over, omhandlet de metodologisk akseptable studiene som ble inkludert i forskningsoversikten fra 2003, ofte langvarige plasseringer. I disse i realiteten nesten permanente plasseringene må man forvente at barna og ungdommene har vært utsatt for langvarige belastninger på forhånd. Man må også konstatere at det over lang tid har vært mulig å skape bedre utviklingsmuligheter for dem via samfunnets innsats. Langtidsplasseringer av barna og ungdommene makter imidlertid ikke å bringe dem opp på samme nivå som deres jevnaldrende. Samtidig kommer langtidsplasserte barn og unge på linje med de få prosentene av barnebefolkningen som er dårligst stilt. Dette er ikke et tilfredsstillende resultat av en samfunnsinnsats som både er inngripende i forhold til barna og deres familier, og som samtidig er svært ressurskrevende samfunnsmessig. Omvendt er fraværet av klare og målbare resultater naturligvis ikke i seg selv et argument for at plasseringer utenfor hjemmet bare helt unntaksvis bør finne sted. De begrensede, positive effektene kan også tolkes som et uttrykk for at ordinære plasseringstiltak ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer de ekstra behovene barna og ungdommene har når de plasseres.

Resultatene fra forskningsoversikten fra 2009 var:

  • Undersøkelsene som var metodisk akseptable, beskjeftiget seg med en lang rekke utviklingsutfall for de plasserte barna. Det gjaldt arbeid, inntekt, utdanning, avhengighet av offentlige ytelser, sykelighet, kriminalitet, tenåringsgraviditet, for tidlig død, psykiske lidelser og risiko for selvmordsforsøk.
  • Det generelle bildet som disse studiene fra 2003 til 2009 tegner, stemmer meget godt overens med resultatene som ble rapportert i forskningsoversikten fra 2003. Plasserte barn og unge klarte seg dårligere i forhold til alle de ovennevnte utfallsvariablene når de ble sammenliknet med befolkningen som helhet, men også når de ble sammenliknet med barn som hadde vokst opp under liknende livsvilkår uten å bli plassert.
  • Unge som opprinnelig ble plassert på grunn av antisosial atferd klarte seg spesielt dårlig sammenliknet med unge som ble plassert av andre årsaker.
  • Samlet peker studiene på at effektene av de plasseringstiltakene som tilbys barn og unge i både Norden og Storbritannia, ikke i tilstrekkelig grad kompenserer for problemene de har når de plasseres.

 

3.3.3 Hva innebærer resultatene?

Andersson (2009) har tidligere publisert mer omfattende resultater om sitt utvalg, for eksempel når det gjelder familiedannelse, utdanningsnivå og fungering. Det viktigste resultatet i artikkelen fra 2009 var imidlertid at 11 av de 20 tidligere fosterbarna hadde fått vokse opp med en slik relasjon til fosterforeldrene at disse senere representerte trygge tilknytningspersoner for dem. Dette hadde igjen sammenheng med at fosterforeldrene hadde gitt barna rom til å forsone seg med sine biologiske foreldre. Dette er ikke et vanlig utfallsmål i fosterhjemsforskningen, hvor man ofte er mer opptatt av fordelinger knyttet til utdanningsnivå, tilknytning til arbeidsmarkedet, avhengighet av offentlige overføringer, kriminalitet mv.

 

Skrevet av Håkon Rian Ueland, mars 2012. hueland@gmail.com/99 567 564