Å si at du har en vanskelig jobb er overflødig. Alle som har vært i kontakt med barnevernet vet at det er utfordrende oppgaver som må løses, og at konsekvensene av dårlig arbeid kan bli svært alvorlige både for barn og foreldre.
Ettersom jeg er barnevernpedagog, ferdigutdannet ved HiOA i 2008, så har jeg noen tanker om jobben vi gjør. Setter pris på kommentarer, enten du er enig med meg eller du mener at det bare er tull.
- Vi bør være kritiske, også til sakkyndige, BUP, advokater, PPT og andre. Et eksempel: om BUP sier at barnet har tilknytningsforstyrrelser, så er det naturlig også å sjekke om det kan ligge innenfor autismespekteret. Se f.eks. rapporten fra Autismeenheten: «Autismespekterforstyrrelse eller tilknytningsvansker: Kunnskapsstatus i forhold til likheter, komorbiditet og differensialdiagnostiske utfordringer». En svært god rapport som både foreldre som mistenker autismespekterforstyrrelser hos sine barn, og fagfolk, må lese.
- Vi må huske at vår tolkning av situasjonen ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Alt vi ser filtreres gjennom vår erfaringsbakgrunn. Det kan være feil i vår tolkning, og det er sjelden det finnes absolutte sannheter. Det du i hjemmeobservasjon opplever er dårlig kommunikasjon barn/foreldre kan være nervøsitet pga. observasjonssituasjonen.
- Syns du at foreldrene oppfører seg rart i første møte? Det er ekstremt mye negativ informasjon ute på nett, info som lett kan skremme foreldre, i tillegg til mer edruelig informasjon. Et eksempel på det første er Alvheims ti bud (se nederst).
- Skal du i media i forbindelse med en sak? Vær så snill – ikke si «ingen kommentar» eller skjul deg bak taushetsplikten. Gi forståelig, klar informasjon om hvordan barnevernet jobber i tilsvarende saker, og om du har gjort en feil: si det! Det er befriende med mennesker i maktposisjoner som tillater seg å vise at de ikke er perfekte.
- Jeg kjenner foreldre som er frustrert over at (særlig unge, barnløse) barnevernpedagoger kommer inn i deres hjem og skal fortelle dem hvordan de skal behandle barna deres. Du sitter på fagkunnskap, de har realkunnskap. Klarer du å ha respekt for deres kunnskap, klarer du å spørre dem om deres mening samtidig som du deler av det du kan? Da kan du komme langt.
- Ivaretar du foreldrene etter en omsorgsovertakelse? Dette er mennesker som har gjennomgått noe som for de fleste er verre enn alt annet du kan tenke deg. De er sinte, såret, sannsynligvis både deprimerte og angstfylte. Hvordan kan du gi dem eller skaffe dem hjelp? De ønsker sannsynligvis ikke kontakt med barnevernet, men kan du hjelpe dem på annet vis?
- Før du skal i fylkesnemnda – har du utredet alle muligheter for plassering i foreldrenes slekt/annet nettverk? Slike plasseringer har vist seg å være mer stabile og bedre for barnet – og for foreldrene.
- Sist av alt: vær ydmyk i møte med foreldre. Selv om de har en annen livsstil, en annen religion eller kultur enn deg, så er det deres rett å leve slik de ønsker, så lenge som de følger Norges lover.
Du er hjertelig velkommen som medlem i Facebook-gruppa Spør en barnevernpedagog. Der finner du mye godt stoff og relevant informasjon.
Alvheims ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys. Mine kommentarer i parentes:
1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg (God ide. Hold kjeft og bli oppfattet som kognitivt svekket).
2. Ta straks kontakt med en advokat (Nja. Det er avhengig av saken. Hvis anklagene er alvorlige – definitivt. Hvis ikke kan det lett være bortkastede penger. Ta heller med en venn eller slektning om trenger det på møter).
3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk – du kan få behov for det (Kanskje? Eller kanskje ikke. Hvis du har, eller det er mistanke om, en diagnose: ja. Skaff en psykolog eller psykiater).
4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv (Si nei til å ta imot hjelp. Da vil du sannsynligvis bli møtt med «han/hun ser ikke barnets behov»).
5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral (Noen får god hjelp på familiehjem. Andre opplever det som en stor belastning.).
6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for (og du vil skape mye merarbeid for saksbehandleren, og mest sannsynligvis vil du bli oppfattet som noe paranoid).
7. Påklag alle beslutninger (Hvis du klager på alle beslutninger kan du lett bli oppfattet som virkelig paranoid – tanken om dette vil i hvert fall bli styrket).
8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake (Jo, noen får barnet tilbake. Andre ikke. Hvor fleksibel du er, hvor villig du er til å lytte, har ofte mye å si).
9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning (vrøvl).
10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv (det er vel det beste uansett? Hvorfor blande inn offentlige etater hvis problemene ikke er så alvorlige at du kan fikse dem selv? Men om du velger å klare deg selv, og du egentlig ikke klarer det, så kan det oppfattes negativt).