Dette innlegget skriver jeg som meg selv, ikke som ansatt noe sted. Alle meninger tilhører meg, all kritikk er det jeg som står for. Det ble skrevet for nesten ett år siden mens jeg arbeidet på et omsorgssenter for mindreårige, enslige asylsøkere.
Når du kjører bil i 80 km/t, er det ikke så trygt å gråte. Særlig når du kjører langs svingete veier et sted på Østlandet.
Jeg velger en mindre følelsesvekkende sang, tørker øyenkroken, og kjører videre. Det har vært en lang vakt.
Det sliter på dem, gutta. Å leve i usikkerhet er ikke lett for noen, men særlig for barn. Å ikke vite om de neste dag får et returvedtak servert, eller kanskje et vedtak om treårig midlertidig opphold.
Det har konsekvenser for alle. Bagateller blir store konflikter. Ruter knuses. Glass kastes. Noen gråter, andre stenger alt inne. Vi blir fortalt om barn som tar med seg kniv ut i skogen, men som ikke tør avslutte usikkerheten i frykt for hva som kommer da.
Som barnevernpedagog så undrer jeg. Hvis foreldre hadde oppført seg på samme måte som regjeringen vår gjør ovenfor disse barna, så ville de mistet omsorgen. Det er ingen tvil om at det å skape så mye angst og uforutsigbarhet hos barn er uforenlig med god omsorg.
Men hvem er riktig mottaker av en bekymringsmelding på myndighetene? Kan jeg sende den til barnevernet? Eller skal jeg sende den til regjeringen, hvor bukken ikke bare passer havresekken men hele kornfabrikken?
I barnevernloven § 1-2 står følgende om lovens formål: Formålet med denne loven er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, å bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår.
Det står videre Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder når barn har vanlig bosted og oppholder seg i riket. Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder også for barn som er flyktninger eller er internt fordrevne, eller når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette.
Hva er oppgaven til barneverntjenesten? De skal følge nøye med i de forhold barn lever under, og har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten har spesielt ansvar for å søke avdekket omsorgssvikt, atferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sett inn tiltak i forhold til dette ifølge Bvl. §3-1.
Barnevernloven alene er nok til at noen – uvisst hvem – burde akuttoverta de enslige mindreårige. I tillegg så finnes det en rekke FN-konvensjoner som vanskelig kan tolkes på annen måte enn at det staten Norge gjør er ulovlig og konvensjonsstridig.
For noen dager siden var jeg på julekonsert. St. Laurentiuskoret fylte Lillestrøm kirke med finslipte harmonier og vidunderlige toner. Vi fikk høre «O Helga Natt», «Deilig er jorden», og en mengde andre vakre sanger.
Solistene sang nydelig, barna sang uvanlig rent, og dirigenten hadde full kontroll.
Allikevel så var det noe som forstyrret kvelden. Det var ikke han som hadde glemt å skru av ringelyden, det var heller ikke at noen snakket under konserten. For det var det ikke.
Nei, det var klumpen som satt i halsen og verken ville gå opp eller ned. En stor klump med sinne og sorg og irritasjon og gru. En klump gjødslet av regjeringen og byråkratene våre som, på den ene siden, fremhever den europeiske og kristne kulturen som noe grunnleggende godt og verdifullt – i hvert fall sammenlignet med det muslimske – og som i handling viser at de ikke bare har glemt det kristne budskapet. De har tydeligvis aldri forstått det.
Deilig er jorden, sang St. Laurentiuskoret. Nei, den er ikke spesielt deilig hvis du bor i Afghanistan. Og helt uavhengig av hvor mye Listhaug og hennes medierådgivere sier det – det er gode grunner til at unge afghanere kommer til Norge. De kommer ikke – flesteparten – for å være ankerbarn. Såvidt jeg husker så har 2 % søkt om familiegjenforening. De kommer heller ikke for å være en belastning på samfunnet. Av de enslige mindreårige afghanerne som kom for fire år siden, er mer enn 90 % i jobb eller under utdanning.
De kommer fordi de lever i en virkelighet som er verre enn vi kan forestille oss. Et land hvor liv er mindre verdt enn en fisk – fisken kan du tross alt spise. De kommer fordi Taliban henter guttebarn når de blir 14-15. Da kan de se frem til å bli kjøkkenhjelpere, våpenpussere og selvmordsbombere. De kommer fordi pappa er død. Fordi de må. Fordi de er håpet om at familien skal leve videre.
Men vi nordmenn er humanistiske. Vi følger den gyldne regel. Vi ser på oss selv som barmhjertige samaritaner som bidrar der det trengs.
Men vet du hva? Alt du trenger å gjøre er å lese på Sylvi Listhaugs Facebook-side, så ser du at dette er en sannhet med store modifikasjoner. En stor andel av oss er mer opptatt av vår fremmedfrykt enn av å være altruister. Mange av oss syns det er flott at Listhaug gjør underholdning av å jakte på mennesker uten arbeidstillatelse. Vi applauderer at Norge – og Listhaug – får oppmerksomhet i New York Times fordi vi sendte ut en sju år gammel gutt, en gutt som knapt kunne språket i Afghanistan.
Jeg syns det er på tide at vi innser hva noen av oss er. En gjeng fjøsnisser som sitter på oljeberget vårt, som er redde for alt fremmed, og som burde slutte med rasjonaliseringen og se oss slik historien kommer til å se oss: en gjeng med egoister.
Jeg håper at jeg en dag kan be guttene jeg jobber med om unnskyldning for måten våre myndigheter behandler dem. Men det kan jeg sannsynligvis ikke. Noen av dem vil sannsynligvis ha avsluttet livet selv – det er for en del av dem bedre enn å dra tilbake. Andre vil ha blitt drept av islamitter i hjemlandet. Atter andre vil sitte i angst og vente på om de blir sendt hjem snart.
Dette er uverdig, Norge.
PS. Alle gutta våre fikk opphold. Midlertidig. Og det var gledelig å se hvor mye omtanke som lå bak stedene de fikk som sitt neste, dessverre midlertidige, bosted. Tusen takk til dere faglig solide, dyktige mennesker innen forskjellige etater og direktorater som gjør en god jobb. Takk til grasrota i Ap som til slutt sa «nok er nok». Og takk til kollegaene mine. Dere er viktigere enn dere noensinne kan innbille dere.