Skrevet: 26.06.19. Redigert: 13.07.19 og 21.08.19
Først publisert på Facebook
“Vi skal jo ta barna dine uansett, så det er ikke så farlig”.
Kommentaren falt utenfor inngangsdøren til en ung mor på ca. 30.
En mor med en historie tøffere enn de fleste – gruppevoldtekt som 12-åring, påfølgende rusbruk, en far som satt i fengsel, ung mor (hennes første barn bor hos nær slektning).
Etter denne kommentaren sluttet noen av naboene å hilse på moren.
En mor som, ved et overfladisk blikk – eller, kanskje heller, et skjevt blikk – virker å tilhøre en sosioøkonomisk – og økonomisk – underklasse.
Men under overflaten sitter så mye mer.
En mor som, ut i fra det kortvarige kjennskapet undertegnede har til henne; inntil for få dager siden hadde vi ikke møttes fysisk; har en forståelse for barns behov som overgår mange andres.
En mor som har gått med på omsorgsovertakelse i bytte mot «hyppig samvær» – seks ganger pr. år – og deltakelse i overtakelsesprosessen.
En mor som leser seg opp på tilknytningsteori, autisme, ADHD. Som spør om hjelp. Og som nå betaler med å miste omsorgen. Som velger å ta I av medisinene etter at han ble startet på en for stor dose ADHD-medisin.
En mor som vet hva hennes barn trenger.
Og som har tatt dårlige valg i sitt liv.
Hjemmet hennes er som mange. Litt skittent noen steder. Litt rot på badet. Men de små kaos-områdene er ikke en refleksjon av den følelsesmessige stormen som jeg vil tro herjer på innsiden av A. Og rommet til I er nydelig. Vakre små kunstverk laget av I. Harmoniske farger.
I morgen flytter I. Til et annet fylke en flyreise unna. I fosterhjem.II har allerede flyttet. Han er to. I er seks. Og han forstår at noe skal skje. Han skriker om natten – noe som han hadde sluttet med. Han er full av spenninger.
I en slik situasjon, hvor to barn har flyttet ut fra hjemmet og inn i det som i følge vedtaket fra Fylkesnemnda ses på som en “langvarig plassering”, så vil vi tenke at moren får god oppfølging. Psykologhjelp. Traumeterapi. Praktisk og økonomisk bistand. Mister du et barn i en ulykke, så står naboen på døren med mat. Og køen med hjelpere rekker i enkelte tilfeller langt.
A betalte nettopp flybussen for å kunne reise fly sammen med I. Jeg Vippset henne 555,-, for BVT gir ikke reisepenger på forskudd. Hun kommer sannsynligvis til å pakke matpakke til seg og sønnen – det gjorde hun sist hun tok dro med fly for å hilse på fosterfamilien. Hun fikk jo ikke diettpenger.
Da hun spurte hva oppfølgingen under overtakelsen bestod i, fikk hun vite at det virket som om hun klarte seg godt selv. Så hun har lagt seg inn på psykiatrisk, men fikk ikke behandlingsplass før om en stund. Frem til det skal hun være sammen med I for å skape en god overgang (kommentar 21.08.19:.hun kom hjem, og dro rett på en psykiatrisk avdeling i påvente av mer langvarig behandling).
II har allerede flyttet. Mor sendte med ham viktige puter og dyner – som vi som kan barnepsykologi vet kan være ekstremt viktige for å få til en god plassering. Disse er pakket bort av fosterforeldrene. Det skal jo være en langvarig plassering. Så da tenker muligens fosterforeldrene at det er like godt at II glemmer mor først som sist?
For oss som har jobbet med mennesker med rushistorikk og psykiatriske, traumerelaterte diagnoser er det ikke forbausende at A har en direkte tone. Hun er konfronterende, kvikk i replikken, og hopper inn i potensielle konfliktsituasjoner uten å nøle. Samtidig, i møtet med I – jeg rakk aldri å observere henne i samspill med II – er hun tålmodig, til stede, gjennomtenkt og fundert i solide pedagogiske teorier. Hun kjenner hans reaksjonsmønster. Hans triggere. Hun vet hva han trenger. Og jeg kan fagspråket, så jeg kan sette ord på det hun gjør.
A har fått sin «personlige bibel». 800 sider med dokumenter som viser hennes feil og mangler. Hun våget seg til å gi mat med II på fanget. Nei, slikt gikk da ikke an i følge familiekonsulenten. Barn skal sitte i barnestol. Og et barn på ti måneder som er for aktiv må “rammes inn”. “Roes ned”.
Nei. Han må ikke det. Alle vi som har hund – uten sammenligning forøvrig – vet at mekanismen er enkel. Hvis du ikke gir hunden det den trenger – fysisk og mental stimulering – så blir den urolig og misfornøyd. Noen hunder trenger to timer med tur om dagen. Eller hjernetrim, så som sportrening eller andre treningsformer. Andre trenger mindre, og slik er vel vi mennesker også? Noen blir slitne av å gå opp en trapp. Andre kan løpe en maraton, og forsetter gjerne med en liten svømmetur på noen kilometer etterpå.
A har selv to psykiske diagnoser. Hun trappet sakte opp på medisinene sine – begynte med placebo-piller, noe hun merket. Kanskje ikke rart. Hun vet hvordan amfetamin virker på kroppen. Men for barnet hennes var det ingen opptrapping. Rett på en dose høyere enn retningslinjene tilsier. For barn er jo ikke skapt for å være aktive. Barn har jo ikke forskjellig aktivitetsnivå. Alle barn trives med å sitte på en stol i 45 minutter. Ikke sant? Og noen barn må medisineres for å tilpasse seg skolen.
Jeg har jobbet med mennesker siden jeg var 17. Jeg har sett alt. Jeg har jobbet med de tøffeste av de tøffe. De mest skadde, fysisk, psykisk og åndelig. De svekede, de misbrukte, de som vi voksne har spist på, misbrukt, tygget godt og spyttet ut igjen.
Og det hender jeg blir forbannet. Inderlig forbannet. Du kan ikke se det på meg. Jeg er dyktig på å utsette egne reaksjoner, men jeg har hatt mange bilturer hjem etter vakt med hyppige tørke-tårer pauser.
Og det er ingenting som gjør meg mer forbannet enn autoritetspersoner som tråkker på de som allerede har blitt tråkket godt ned
.Jeg tror det er på tide at den aktuelle BVT nå får en skikkelig gjennomgang av en kompetent person. En sånn som meg. Og jeg håper at mange av dere – for A er ikke alene – må ta personlig ansvar for deres handlinger.For det er noe som barnevernet har glemt. Mennesker som opplever seg forfulgt tar sine forhåndsregler. A sitter med lyd- og videoopptak. Av kommentarer og uttalelser som er så grove, så ufaglige, så uprofesjonelle at denne vil blekne. Og hun har et vitne til kommentaren jeg innledet med. En kvinne med uklanderlig vandel og moral. I tillegg så har hun en advokat som er tøffere enn de fleste. En jeg håper jeg snart kan få et møte med. Og jeg kan love dere. Jeg har såvidt begynt å lese A-s bibel. Det lille jeg har lest er så ute av takt med solid empiri og teori innen barns utvikling og psykologi at jeg kjenner hårene på hodet reise seg i protest.
Til alle dere som er i kamp med «systemet». Ikke gi opp. Men – våg, i likhet med A, å se på ditt eget ansvar i dialogene du har hatt med systemet. Jeg har selv hatt mine kamper med systemet, og ser at jeg også kan ha bidratt til å skape en fiendtlig holdning fordi jeg har vært. forutinntatt, i noen tilfeller. Viktigst av alt. Finn deg gode hjelpere. Gode forbundsfeller. Mennesker, eller, som i mitt eget tilfelle – dyr (hunden min, #Cooper_Frost, er den som har hjulpet meg gjennom mange situasjoner) som er der for deg.
Våg å uttrykke din frustrasjon. Ikke snakk med innestemme alltid. Ikke tenk taktikk.
Jeg har selv uttrykt min frustrasjon og andre følelser i forskjellige former. I spillelisten under finner du noen – og du vil også se meg i krigermodus. Dypt frustrert over … mye. Video #18.
Men hør gjerne på musikken min også. De to videoene på slutten – 19 og 20 – er slikt som har vært godt for meg å høre.