Jeg har gjort meg noen tanker om det å være barnevernsforeldre, og jeg tenker det er flere enn meg som kjenne seg igjen i det jeg har skrevet ♡
Så deler det med dere ♡
Kjære dere som er fosterhjem for mitt barn, og ønsker å adoptere henne.
Jeg har så mange spørsmål. Spørsmål jeg aldri vil finne svaret på, uansett hvor mye jeg forsøker. Jeg lurer på om dere noen gang tenker på meg i det dere gjør? Når dere braser avgårde med barnet mitt, som bare minutter tidligere sa til meg ”hvis vi holder oss her inne mamma, så må mor komme inn og hente meg”, som der ytrer ett ønske om å være sammen med meg lengre.
Tenker dere noen gang på at uroen dere så detaljert beskriver,kommer fra at den lille jenta syntes det er vondt å treffe mammaen sin fordi det er for en så kort stund?
Når dere sier det er vanskelig å sende oppdateringer til meg fordi det skjer så lite, tenker dere da på meg? Jeg som sitter her og ønsker å ta del i hvert minutt og helst hvert sekund av mitt barns liv? Hvert steg, hvert minste steg på utviklingsstadiet.
Tenker dere noen gang gode tanker om meg? Når barnet mitt sier hun savner meg og elsker mammaen sin? Tenker dere da bare «stakkars barn som er lojal mot sin mor»? Tenker dere da at hun kanskje bare sier disse tingene fordi hun ikke vet bedre?
Har tanken falt dere inn at den personen som jeg er, den som sitter i den andre enden. Jeg har min historie, mine arr, fra tiden som har gått? Kanskje barnet mitt ikke har hatt det så vondt som barnevernet fremstiller? Kanskje grunnen til at barnet gjemte seg i begynnelsen når hun var hos dere, var fordi hun aller helst ville at mamma skulle trøste henne? At hun aller helst ville at mamma skulle komme tilbake? Kanskje grunnen til at hun er redd for å bli forlatt, er fordi mamma leverte henne i barnehagen, men aldri kom for å hente henne? Hun ble bare plukket opp av noen hun hadde møtt noen få ganger, og plassert hos noen som for henne var vilt fremmede mennesker?
Tenker dere noen gang at den lille bylten dere trøster på nettene med mareritt er det mest dyrebare jeg har i mitt liv? Det er henne jeg puster for, henne jeg lever for, henne jeg tar alle mine avgjørelser for?
Tenker dere noen gang at jeg ikke blir hørt? Jeg blir ikke sett. Jeg blir vridd og vrengt etter hvordan det passer inn i deres sak? Deres sak om å overta MIN datter for alltid?
Tenker dere noen gang på om det har blitt laget ett feil bilde av meg, at jeg er ett kjærlig menneske som bare har havnet ut feil?
Tenker dere noen gang på min tilknytning til min datter? Det tomrommet som blir til overs hos meg, når dere skal nekte meg helt og fullt å følge henne?
Tenker dere at jeg gråter meg til søvn på kveldene? At jeg kveles av savn? Og ofte tenker tanken på å gi opp, fordi saken min er så blodig urettferdig at jeg ikke klarer å stå opp mot dere lengre?
Tenker dere noen gang på at det barnet som passer så godt inn i deres familie, har sin egen familie? En egen familie som ville gjort hva som helst for å være en hel familie igjen? Som har gjort mye, men er villig til å gjøre mer?
Mener dere at jeg skal bare gi opp det lille barnet mitt, å tenke løpet er kjørt? Eller betyr ikke min kamp noe som helst?
Vet dere at jeg elsker og savner mi lille prinsesse, mer enn jeg klarer å beskrive med ord?
Jeg håper det er spørsmål, tanker som krysser dere innimellom. At jeg ikke er glemt og at jeg vil finnes videre i minnene dere forteller datteren min, når hun spør ”hvem er mamma?”.