Dette skrev jeg i gruppen Spør en barnevernpedagog. Det passet å legge ut her, også.
Denne gruppen ble startet i 2011, om jeg ikke husker feil. Mai, tror jeg det var. Eller august, kanskje.
De som var medlem da, husker kanskje at jeg oppførte meg noe annerledes i starten. Jeg sa sjelden fra når folk tok av. Det var få regler. Mange medlemmer hadde mye sorg og smerte som fikk utløp i aggresjon og sinne mot barnevernet generelt. Og de fikk lov til det – i anerkjennelse av at de hadde gått gjennom noe av det verste en forelder kan oppleve.
Etterhvert som gruppen vokste, så jeg at noe måtte gjøres. Det begynte å dukke opp andre barnevernpedagoger som ble medlemmer. Andre profesjoner, også. Og barn kom også til.
Vi fikk også inn flere administratorer, med forskjellig bakgrunn.
Men det ble vanskelig å romme sinnet, generaliseringen, gråten som kom ut som hatske utsagn. Det var nærmest umulig å diskutere uten å bli avbrutt.
Så jeg har blitt tøffere. Jeg har blitt mindre rund, og noen vil kanskje si at jeg har blitt mindre empatisk.
Det har jeg ikke. Jeg startet denne gruppen i anerkjennelse av at mennesker trenger et sted å hente støtte og hjelp. Jeg tror at alle de som har tatt kontakt via PM (og, for noens del, via e-post og telefon), ser at jeg ikke er så brå som jeg kan gi inntrykk av i noen diskusjoner.
Jeg vet at det, dessverre, er en del mennesker som forsøker å utnytte dere. Det finnes advokater som lover gull og grønne skoger, men som ikke leverer noe som helst. Organisasjoner som sier de har makt, men som ikke har det. Mennesker som lover rådgivning, men som ikke har kompetanse.
Jeg sier ikke at jeg kan alt om barnevern. Jeg har lært utrolig mye her av dere alle. Men jeg vet at det er mye jeg ikke kan.
Samtidig vet jeg at denne gruppen har vært viktig for mange. Og nettopp fordi det finnes disse forskjellige som ønsker å utnytte folk, så er den særlig viktig.
Jeg vil avslutte med en oppfordring: tenk gjennom hvordan det du skriver blir oppfattet. Tenk på hvilken effekt det har på andre. Jeg tror at det å være informert er sunt, at det å ha håp om at endring er mulig er veldig sunt, og at vi trenger å ha tro på at ting kan ordne seg.
Se på de som gledesstrålende har postet at de har fått tilbake barna. Det er mulig, så lenge som det er riktig. Og vit at jeg, selv om jeg stiller vanskelige spørsmål og virker mistroisk, gjør det med ett mål for øye: at du skal være bedre i stand til å møte de menneskene som avgjør skjebnen til dine barn og deg. For de kan være mye tøffere å møte, enten i rettsalen, i nemnda eller over møtebordet, enn det er å møte meg på Facebook. Og er det ikke bedre om jeg – eller et annet gruppemedlem – sier ifra hvis noe av det du sier ikke gir mening enn at du får høre det fra en saksbehandler?
Jeg er kanskje naiv. Men jeg har tro på deg. Uansett hvor mye vi har kranglet.