Jeg husker det som om det var i går, selv om det er lenge siden. Jeg gikk nedover Karl Johan. På en hyggelig fortausrestaurant satt et ungt par med hver sin øl. Og hver sin mobil, plantet på øret.
Jeg klarte ikke å la være å stirre på dem. De var helt borte i mobilen. Så ikke på hverandre.
Tenkte for meg selv «skal jeg gå bort og spørre dem hvorfor de er ute sammen, når de tydeligvis heller ville vært sammen med noen andre?».
Jeg gjorde ikke det.
I dag ser jeg foreldre som er ute med spedbarna sine. Barna sitter i vogna, veiver, smiler, gjør alt de kan for å få kontakt. Foreldrene er inne i Snapchat, Insta eller FB. Eller de er i en spennende samtale om rumpa til Kim K, og da er det ikke så viktig om lillegutt gjerne vil snakke med dem.
Her på Antiparos ser jeg mange barnefamilier som er ute sammen. Det er ikke sjelden at hele familien sitter med nesa i mobilen. Eller at alle barna blir underholdt av Youtube mens de voksne snakker.
Så derfor mitt spørsmål: Hva faen er det vi gjør?
Tilknytningsteori er «in» også på barnevernsfeltet.
Circle of Security er viktig i denne teorien. Her er noen trekk fra utviklingen av barn med unnvikende tilknytning:
«Omsorgspersonene er insensitive, viser lite følelser og har lite fysisk kontakt med barnet.
Foreldrene har vært konsekvent avvisende.
Tydelige følelsesuttrykk fra barnet blir avvist av foreldrene – særlig de negative.
Strategien blir undertrykking av følelser og minimalisering av tilknytningsbehov.»
Hvis du lurer på hvilken utdanning du skal ta, så tror jeg at du trygt kan satse på et felt hvor du jobber med barn med tilknytningsvansker. Du kommer til å få alt for mye å gjøre.
Men jeg har ikke tro på å komme med dommedagsspådommer uten å foreslå mulige løsninger. Den mest opplagte er: legg bort mobilen. La Facebook leve uten deg – det går nok bra. Bestem deg for hvilke tider du skal være på mobilen, og i hvilke situasjoner du skal la være.
Og hvis du ikke klarer det alltid – vær litt generøs med deg selv. Du trenger ikke være perfekt. Det kan være godt og avslappende å flyte bort på inntrykket av andres liv på Insta, FB eller Pinterest. Det er ikke noe galt med deg.
Men ikke gå glipp av ditt barns første skritt fordi du måtte poste en statusoppdatering. Og ikke vær så jævla opptatt med å dokumentere alt. Konserten er mye bedre om du ikke ser den gjennom mobilens linse. Solnedgangen er vakrere om du ser den med dine egne øyne. Barnet ditt er verdens vakreste; det betyr ikke at du alltid må filme det for å få Likes.
Nå skal jeg gå av FB og gå bort til familien min på en strand like ved. Der skal jeg dykke sammen med verdens beste datter, skravle med verdens beste kone, og løpe om kapp med verdens beste sønn (finnes i to eks.). Så kan FB være FB. Den klarer seg sikkert godt uten meg; i hvert fall noen timer.
Og skulle jeg glippe og hoppe innom FB for å se om jeg har fått noen respons på dette – så overlever de sikkert det. I hvert fall så lenge som jeg ikke blir der …