Reidun Ueland døde 3. september 2017.
Reidun var en sterk forkjemper for en human behandling av mennesker i krise, uten tvang og tvangsmedisinering. Hun hadde fokus både på det enkelte mennesket som slet, og systemet (psykiatrien) som gjorde det verre istedenfor å hjelpe. Hun var motstander av det biologiske menneskesynet som råder i psykiatrien, og var en av få psykologer som hadde en tydelig stemme i den offentlige debatten om at det var mulig å forstå og behandle psykoser også
uten medikamenter. Hun jobbet i mange år som privat psykolog med folk som slet med psykoser, og hjalp mennesker med nedtrapping av medisiner, og å komme bort fra tvang og tvangsmedisinering. WSO hadde kontakt med henne både i forhold til det politiske arbeidet og debatter i media, og fordi Reidun støttet enkeltmedlemmer i deres kamp mot psykiatrien.
WSOs første møte med Reidun Ueland var under Amaliedagene i 2001, der hun holdt foredrag sammen med Arnhild Lauveng på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Foredraget ble en så stor suksess at de holdt på nytt i oktober samme år.
Februar året etter stilte Reidun opp sammen med Eva Ramm på pressekonferanse med WSO, for å forsvare forfatteren av boka Dødelig Terapi. Forfatteren Ellen Kolsrud Finnøy ble utsatt for en mediestorm etter å ha medvirket i et dokumentarprogram på NRK i januar 2002. Fra første stund WSO møtte Reidun Ueland viste hun samarbeidsvilje, både samarbeidsvilje for å forsvare psykiatriofre og overlevende fra psykiatrien, og for å forsvare andre kritiske fagpersoner som Finnøy.
Reidun brukte sin egen erfaring som psykolog og fagkunnskap sammen med en god forståelse av maktforhold og maktmisbruk til å komme med sterk systemkritikk av psykiatrien. Hun var også en håpsbærer som sa offentlig at det var mulig å bli frisk selv om du var diagnostisert med schizofreni eller psykoser.
Reidun vil bli dypt savnet, og WSO er takknemlig for alt hun bidro med over mange år.
Vi lar Reiduns egne ord avslutte dette minneordet, hentet fra hennes innspill til Paulsrudutvalget i 2011:
”Psykiatrien saboterer ethvert forsøk på alternativer og lukker øynene for alle de pasientene som har kommet seg på beina til tross for all motstand, inklusive tvang, som psykiatrien har påført dem. Personlig har jeg hatt dette tett innpå livet i en vedvarende kamp gjennom mange år med psykiatrien. Mange av mine pasienter har blitt friske, men det er psykiatrien ikke interessert i. Og jeg er ikke alene. Dersom de hadde vært interessert, så hadde de funnet mye litteratur som forteller at folk har blitt friske etter psykoser og de ville også finne ut hvorfor dette skjer med andre, men ikke med dem de har med å gjøre.”
Jo Lundsbakken, tidligere leder i WSO
2005 – 2007
Mette Ellingsdalen, tidligere leder i WSO
2007-2014